Artikkel fra Haugesunds Avis

Haugesund, Karmøy | – Jeg fikk valget. Enten livet eller foten (h-avis.no)

Det ble en enkel beslutning. Nå stabler Roy Tørring (47) seg på beinet igjen.

Av Ine Rossebø Knudsen

HAUGESUND/KARMØY: Rundt juletider i 2019 kjente Tørring på smerter i kneet. Han tenkte i grunnen ikke så mye på det, annet at det nok var tidens tann som hadde gjort utslag. «Alle» har jo litt vondt i knærne.

På samme tidspunkt var han etter 17 år i rusomsorgen klar for nye utfordringer i karriereveien, og søkte jobben som frivillighetskoordinator i Karmøy kommune. Tørring var riktig mann for stillingen, og var den av 54 søkere som fikk jobben.

Da han i april 2020 tok fatt på sine nye arbeidsoppgaver, hadde smertene blitt så intense at Tørring allerede hadde gjennomgått to operasjoner.

Ennå ville de ikke gi seg. Tvert imot bare tiltok problemet.

Det var Karmøynytt som omtalte Tørrings historie først.

Så tilfeldig ordet «kreft»

Veien mot å finne ut hva som var galt begynte med et fastlegebesøk på nyåret 2020. En nokså ukomfortabel timebestilling å ta for en som nærmest aldri har vært syk, og enda sjeldnere tatt helsevesenets tjenester i bruk.

Det bar videre til røntgen, og i en bisetning fikk 47-åringen vite at han kunne logge seg inn og finne journalen sin på nett.

Da han tastet inn det nødvendige og navigerte seg fram på siden, skulle det vise seg at Tørring utilsiktet kom legen i forkjøpet. Legen som skulle til å gi ham beskjed om funnet.

– Jeg så tilfeldigvis en henvisning til Haukeland for undersøkelse av kreft. Det var et sjokk å lese det. Da skjønte jeg at jeg er god på krisemaksimering. Når du ser ordet «kreft» og navnet ditt i samme setting, blir du ganske satt ut, beskriver han.

Undersøkelsen viste at det var en godartet svulst som hadde tatt seg til i Tørrings legg. Den måtte fjernes.

Fjernet tre ganger

Da haugesunderen hadde operert vekk den tilbakevendende svulsten for tredje gang, ante legene at det kunne ligge andre uhumskheter til grunn.

Vevsprøver ble analysert både i Bergen og i Boston, og til slutt kom svaret: Svulsten hadde blitt ondartet. Roy Tørring hadde kreft.

Han som hadde startet i ny jobb for en snau måned siden, hadde denne perioden blitt sykemeldt for første gang i sitt liv.

– Det føltes som et nederlag. En situasjon jeg aldri har vært i, og en situasjon som var rar å komme i. Ikke bare var jeg sykemeldt, men det var for en ganske «god» grunn, legger han fram.

PÅ PLASS: Få dager etter amputasjonen fikk Roy Tørring protese. Han har vært fast bestemt på å holde på humøret og en positiv innstilling, selv om han har vært alvorlig syk og tilbrakt mange uker på Haukeland universitetssykehus. Foto: Privat

Større enn kampen mot egen stolthet, var krigen mot de onde cellene som herjet i ham. Cellegiften tok sin del av Tørrings energi.

– I fjor sommer var jeg ikke sprek. Cellegift, det er jo gift, og jeg ble veldig syk. Når du er så syk at du ikke evner annet enn å holde deg fast i livet … Det er tøft å gjennomgå en behandling som gjør deg så ufattelig syk, meddeler han.

47-åringen har satt stor pris på støtten fra kona, deres tre barn, øvrig familie og helsepersonell gjennom de siste ni månedene.

– Jeg har en stor heiagjeng, og det er godt, sier han takknemlig.

– Et enkelt valg

Til tross for ekstremt tøffe tak, har Tørring vært opptatt av å holde på humøret. Å tenke positivt.

– Jeg har tenkt at dette skal gå bra. Selv om det var en alvorlig diagnose, og det ikke var gitt at det skulle gå bra. Innimellom er en i kjelleren. Når du er svak fysisk, preger det deg også mentalt. Men det var ikke et alternativ å ha en negativ innstilling, sier han.

Slik var det også då han ble servert de to alternativene:

– Valget fikk jeg da det var fare for at kreften skulle spre seg. Enten å ofre livet eller foten. Det ble et enkelt valg, sier Roy og legger til:

– Det viktigste for meg var å bli kvitt kreften. Den lå over meg som en klam hånd.

Da han våknet etter nok en operasjon 31. august, var venstrebeinet amputert over kneet. Ikke lenge etter startet opptreningen, og protese kom på plass.

– Det gjør hverdagen litt annerledes, men den største utfordringen ligger mentalt. Det å tenke på seg selv som funksjonshemmet. Det ligger så fjernt, for jeg er jo fortsatt den samme gamle. Men jeg har alltid vært pragmatisk og flink til å tilpasse meg. Jeg har lyst til å leve mest mulig normalt, også med tanke på de rundt meg, sier 47-åringen.

Han kjenner ennå på smerter, og er i løpet med å lære seg å bli vant til protesen.

I dag bruker Tørring krykker, men han er tydelig på at han skal trene seg fram mot å klare seg uten. Neste mål er å komme seg til toppen han ser fra kjøkkenvinduet: Vardafjellet.

Tilbake i jobb

Et annet mål har vært å komme tilbake i jobben han aldri rakk å starte ordentlig i. Å gjøre noe samfunnsnyttig er viktig for ham.

– Jobben lå hele tiden i bakhodet. Jeg skulle tilbake så fort som mulig, sier frivillighetskoordinatoren, som måtte innse at det ikke er bare bare å komme tilbake i arbeidslivet etter flere operasjoner, cellegift og amputasjon.

– Andre har vært tydelige på at jeg ikke må hoppe rett i det, men nå bobler jeg over av energi. Jeg er klar over at det kan komme senvirkninger som fatigue, men jeg har ikke tid til å sitte og vente på at det skal komme. Nå vil jeg komme i gang med det jeg hadde så lyst til i fjor, stadfester han.

15. februar var Tørring tilbake i jobben, en opptrapping han tar cirka 25 prosent av gangen. Det bar rett inn i møter på Teams fra hjemmekontor.

– Jeg begynner på bar bakke igjen, men har kollegaer som har tatt godt imot meg, som vil meg vel og gir meg tid til å sette meg inn i ting, forteller han.

Som frivillighetskoordinator er Tørring bindeleddet mellom alle frivillige organisasjoner og kommunen.

– Det er kjempespennende å jobbe med å se frivilligheten i et større perspektiv. Det gjør jobben meningsfull for meg, og det har jeg lyst til å bidra med. Det ble desto mer frustrerende å bli syk oppe i det hele. Jeg har spart på energien, og nå skal den ut, sier han.

– Absurd. Uvirkelig

47-åringen har lagt bak seg et år som har vært annerledes for alle, men som for ham på langt nær handlet om korona.

– Det har vært absurd. Uvirkelig. Det har vært ei boble som jeg ikke helt har klart å vedkjenne at det er meg selv som har vært i. En ting er kreftdiagnosen, en annen er å amputere foten. Det var ikke noe jeg så for meg da jeg julen 2019 begynte å halte, sier han tankefullt.

– Jeg har nok vært mer alvorlig syk enn det jeg ville innse, avslutter Tørring.