Celine Sapklin Halvorsrud (32) er i dag frisk etter amputasjonene av begge beina hennes. Foto: Marte Nordahl 

– Det har tatt sin tid å finne ut hvem jeg er utenom sykdommen min. Friluftsaktiviteter klarner opp sinnet, samtidig som jeg er bevisst på å jobbe mer med det mentale.

Av Marte Nordahl 

For Celine Halvorsrud har det vært veldig tøft å ikke kjenne noen andre i 20-årene som manglet et bein.

– De vanskelige opplevelsene omkring den første amputasjonen og all ensomheten jeg kjente på, har ført til mange tanker og følelser som jeg har slitt med i etterkant. Som resultat av de vanskelige opplevelsene utviklet jeg angst og depresjoner, sier Celine.

For å finne balansen og roen i hverdagen tilbringer hun mye tid utendørs både på gåturer med hundene og med nære venner.  Foto: Marte Nordahl 

Bare en maske

For Celine var det tungt å bære på de vonde følelsene av å være annerledes. Livet føltes vondt og urettferdig.

– Jeg har erfart at helsevesenet tar tak i det som er synlig, selve diagnosen. Selv om de spør meg hvordan jeg har det, kan de aldri vite helt hvordan jeg egentlig hadde det. I tyveårene tok jeg på meg en maske for å overleve, for å ikke virke sårbar, sier hun.

Planlegging av amputasjonen av høyre bein, 2017. 

Født med ryggmarksbrokk

Grunnet ryggmarksbrokk, en medfødt sjelden utviklingsforstyrrelse i ryggen, opererte Celine ryggen bare tre måneder gammel. Andre gangen hun opererte som 10-åring oppstod det komplikasjoner i føttene, som gjorde at hun mistet følelser og fikk nervebetennelse i beina. (Polynevropati)

– Da jeg var 14 år amputerte jeg først høyre stortå grunnet infeksjon og trykksår. Som 18-åring så legen ingen andre mulige alternativer enn en amputasjon av begge beina. De var redde for at jeg skulle utvikle antibiotikaresistens som kunne føre til død. Som 23-åring fikk jeg en blodforgiftning etter en sårinfeksjon i det venstre beinet som førte til en amputasjon, forklarer hun.

Lite informasjon og støtte

Etter amputasjonen fikk hun minimalt med nødvendig informasjon omkring den nye tilværelsen. Situasjonen føltes både utrygg og uforutsigbar.

– Flere av ortopediingeniørene og legene jeg var i kontakt med, ga meg variert informasjon omkring amputasjonen. Det virket bare mer forvirrende. Likevel var disse de eneste jeg kunne stole på. Ellers var det veldig lite informasjon å få på sykehuset om hvilke muligheter jeg hadde i livet som amputert. Jeg fikk mulighet til å prate med en likemann, uten å benytte meg av en. Jeg så ikke nytten av at en godt voksen person skulle fortelle meg hvordan livet mitt kom til å bli fra deres perspektiv, sier hun.

Raskt på beina

Celine minnes de saktegående månedene i rullestol og som sengeliggende på sykehuset. Kroppen verket etter å kunne gå igjen. Hun var både utålmodig og lei av å vente på en protese.

– Jeg var så ivrig etter å begynne det «nye» livet, at da jeg fikk protesene etter oppholdet på CatoSenteret, var det naturlig for meg å tenke at jeg skulle reise meg opp å gå, sier Celine, som begynte å gå bare tre måneder etter amputasjonen.

Rehabilitering på Sunnaas sykehus i 2017. Foto: Privat. 

Amputerte andre beinet

Syv år seinere, i 2017, bestemte legene seg for at hun ville få en forbedret livskvalitet også ved å amputere det høyre beinet.

– Siden jeg hadde vokst litt på den første amputasjonen og klarte å se noe positivt i det, tok jeg enklere på den andre amputasjonen. Denne gangen ble jeg også mer informert, og jeg fikk være med å ta valg både før og etter amputasjonen. Det gjorde at jeg fikk mer oversikt over situasjonen.

Storartet følelse

Etter amputasjonen gikk Celine gjennom mange utfordrende faser hvor hun fikk kjenne på hele følelsesregisteret. Denne gangen var hun ikke like redd og uviten.

– Jeg husker aller mest hvor overlykkelig jeg var over å kunne stå oppreist på to uekte ben, etter så mange inaktive måneder på sykehus. Jeg er fornøyd med den gode oppfølgingen jeg fikk på Catosenteret, i tillegg til all støtten fra min ortopediingeniør og overlege, som jeg har kjent i snart 20 år, sier hun.

Frihetsfølelse på fjelltur

Grunnet en infeksjon etter første amputasjon, vekslet Celine mellom krykker og rullestol de neste tre månedene etter amputasjonen. Dette forsinket også rehabiliteringen hennes.

– En måned etter re-amputasjonen gikk jeg litt over seks kilometer på proteser i høyfjellet på Norefjell. Frihetsfølelsen var fylt med glede og jeg fikk lyst til å gå så langt jeg kunne, sier hun.

– På denne turen lærte jeg å konsentrere meg om de små trinnene foran meg. Noen ganger må man faktisk falle før man flyr. Og denne gangen falt jeg.

På fjelltur opp Geiranger i 2020 med protesene. Foto: Privat. 

Mestret snowboard

Snowboard var den første aktiviteten hun ville prestere etter å ha lært seg å gå med proteser. Hun hadde tidligere prøvd snowboard som 15-åring, som ga henne både mersmak og mestringsfølelse.

– Jeg utfordret meg selv til å gå videre med livet mitt, samt oppnå mål som selv de med begge beina i behold synes det er vrient å få til. Seks måneder etter at jeg hadde fått begge protesebeina, stod jeg for første gang i bakken. Mestringsfølelsen var enorm og inspirerte meg til flere utfordringer. Jeg har lyst til å prøve meg på små hopp eller rails. Av og til drømmer jeg også om å delta i paralympic som snowboardkjører, sier hun.

Vinterferie og snowboardkjøring på Hafjell i 2021. Foto: Privat

Testet surfing

To år etter amputasjonen testet hun surfing, som hun hadde prøvd en gang tidligere på egne bein.

– Etter en uke med surfing klarte jeg til slutt å stå oppreist i et par sekunder. Vanligvis er jeg ganske redd for sjøen og havet, men når jeg har et formål forsvinner frykten raskt. Mestringsfølelsen ga meg mersmak, og stor fremdeles høyt på listen i å gjøre igjen.

På padletur med kajakken og hundene på Langvannet i 2020.  Foto: Privat. 

Sterk viljestyrke

– Tidligere begrenset sårproblematikken meg som gjorde at jeg verken klarte å gå turer eller utføre friluftsaktiviteter. Tiden før første amputasjon var uforutsigbar. Nå som jeg er så frisk som jeg kan bli og går fint med protesebeinene mine, har jeg lyst til å utfordre meg og se hva kroppen er i stand til å klare. Likevel er jeg fremdeles utsatt for trykksår, og må derfor undersøke amputasjonsstumpene før hver aktivitet jeg utfører. Jeg har sterk viljestyrke og setter meg gjerne høye mål, sier hun.

Celine foretrekker friluftsliv som turer i skog og mark og kajakk fremfor løping og trening. I hverdagen har hun fått mersmak i kajakkpadling. I fjor sommer padlet hun rundt Malmøya og Ormøya.

Klarere til sinns

– Et økt aktivitetsnivå har både gjort meg klarere til sinns og styrket meg mentalt. Det er viktig for meg å finne glede i aktivitetene jeg trives med å gjøre i hverdagen, sier hun.

Celine bruker helt vanlige proteser til alle slags aktiviteter, bortsett fra til bading.

– Det viktigste for meg er at protesene mine ser ut som vanlige bein, selv om at jeg ikke kan bevege på dem. Derfor bruker jeg kosmetiske bein med tær og negler. Jeg har også ett par med høye hæler som jeg bruker til fest. Jeg synes det er fint å ha mulighet til å pynte meg, sier hun.

Fått livet tilbake

Til bading anvender hun proteser som består av en enkel mekanisme med en hylse og rør, samt fot som er utviklet for å tåle vann.

– Protesen gjør at jeg kan klare meg selv i vannet. Tidligere har jeg alltid vært avhengig av andre når jeg har hatt lyst til å bade. Det er fint å få være selvstendig, selv om det har tatt tid å tilpasse meg utseende på dem.

– Protesene viser tydelig at jeg er amputert, som resulterer i at folk stirrer. Selv om jeg ikke er glad i oppmerksomheten, gir det meg livet mitt tilbake. I dag tenker jeg mindre på hva folk mener og synes. Nå som jeg har blitt mer komfortabel med protesene, hender det at jeg bruker dem som en hverdagsprotese siden at de er så enkle. Det gjør at jeg også slipper å ha på meg sko.

Sjøen får Celine til å slappe av og hun ser fram til flere turer i den nye kajakken hennes.  Foto: Marte Nordahl 

Selvutvikling

Celine sin fysiske helse er i dag ganske bra. Hun jobber mye med sin psykiske helse, som i alle år har blitt tilsidesatt.

– I 2017, da jeg måtte amputere den andre foten, tenkte jeg tanken selv at livet ikke er verdt å leve. Det kjentes ut som motgangen aldri kom til å ta slutt, sier hun.

Etter å ha gått hos psykolog har hun fått hjelp med kognitiv terapi som har endret tankemønsteret hennes.

– Jeg har lært at det er viktig å ikke tenke for seriøst, samtidig som jeg likevel stopper opp og kjenner på og snakker om følelsene, uten å bagatellisere dem. En fin leveregel jeg lever etter er følgende; «Når du opplever noe vondt, har vi tre valg. Du kan enten la det definere deg, ødelegge deg, eller du kan la det styrke deg.»

Bruker humor

Hennes overlevelsesmekanisme er å bruke mye humor i det som er traumatisk og mørkt i livet. Hun har også en YouTube-kanal og Instagramkonto (celinehal) hvor hun deler egne livserfaring. 

– Her deler jeg kunnskap og opplevelser omkring ting som ikke fremstår som like «normalt». Mest av alt er åpenheten viktig for at ikke ensomheten skal vokse seg stor. Å søke etter ting som gjør deg lykkelig som gjør livet verdt å leve, er avgjørende for den psykiske helsen. Jeg får ofte henvendelser fra yngre folk som har amputert både på Instagram og andre steder, sier hun.

Mer ute i naturen

Celine studerer i dag til å bli helsesekretær som fullføres våren 2022.

– Jeg har jobbet som negletekniker de siste fem årene, og kjenner at jeg trenger å utvikle meg i en ny retning. Jeg har også planer om å ta et likepersonskurs. Mark Miller skal hjelpe meg med å debutere som brukermedvirker på CatoSenteret.

– I 2021 håper jeg også på å bruke mer tid i naturen og padle kajakk, enten for å være aktiv eller å reflektere over hvordan livet er. Jeg vil gi oppmerksomhet på mennesker og aktiviteter som gir meg glede. Å praktisere egenomsorg har vært mine mål etter at pandemien kom, sier Celine.