Bedre funksjon med rotasjonsplastikk

Opptreningen på sykehuset og på rehabiliteringssenter er både krevende og viktig. Med rotasjonsplastikk krever det ekstra styrke spesielt i ankelleddet og i muskulaturen rundt.

Tekst og foto: Marte Nordahl

Foto: Privat

Merethe Lia Johansen, spesialist i onkologisk fysioterapi fra Telemark jobber som fysioterapeut ved Radiumhospitalet. Hun jobber ofte med kreftpasienter, med mål om å finne muligheter og løsninger på aktiviteter de ønsker å gjøre.

Foto: Privat

Signe Ludvigsen, spesialfysioterapeut fra Bodø som jobber som fysioterapeut ved Radiumhospitalet. Hun jobber mye med ortopediske pasienter med sarkom, bein- og bløtvevskreft.

Kreative og nytenkende                                                                                                                     

For at funksjonen skal bli best mulig for den enkelte pasient, fremhever hun at kreativitet og nytenkning, samt et tett og nært samarbeid med pasienten, er viktig.

– I perioden rett etter operasjonen, handler mye av fysioterapien om å hjelpe pasienten til å bli kjent med det nye beinet. Bevegelsesmønsteret er nytt, og det samme gjelder de sensoriske opplevelsene fra ankel og fot. Det som tidligere var utsiden av ankelen, har nå blitt innsiden av det nye kneleddet. Dette tar tid å venne seg til. Vi avklarer ofte med pasienten hva de ønsker at vi skal kalle det nye leddet. Noen foretrekker at vi refererer til ankelen, noen til kneet, og andre igjen har slått sammen de to leddene og kaller nå det nye leddet for «knankel», opplyser Ludvigsen.    

– De fleste som opereres med rotasjonsplastikk er barn og unge. Kosmetisk sett ser rotasjonsplastikk veldig uvant ut for mange. Spesielt i ungdomsalder ønsker man gjerne ikke å være annerledes. I rehabiliteringen arbeider vi derfor mot at pasienten gjennom mestring og bevegelse kan venne seg til at foten ser litt annerledes ut, og bli glad i beinet slik det er nå. Å være komfortabel med den nye foten sin, er også viktig for trivsel, sier hun.  

Best mulig funksjon                                                                                                                       

Lia Johansen utdyper at selve målet med rotasjonsplastikk, er å gi brukeren så god funksjon som mulig, da alternativet ofte vil være en høy låramputasjon. Brukeren får ankelen som nytt kneledd, som igjen fører til at pasienten trenger en kortere protese enn ved en høy femuramputasjon. Brukeren vil også kunne kontrollere to ledd i det amputerte beinet med egen muskelkraft (hofteleddet og ankelen som utgjør nytt kneledd), sammenlignet med en låramputert, hvor kneleddet er mekanisk.

– Hvor mye bein- og hvilke muskler som kan bevares, samt hvor de blir koblet sammen, kan være avgjørende for funksjonen etter rotasjonsplastikk. Dette avgjøres av hvor kreften sitter og hva som må fjernes av bein og muskulatur, for å få ut kreftsvulsten. Musklene er motoren som skaper bevegelse, som gir muligheter for en rekke aktiviteter som for eksempel å gå på ski, kjøre snowboard, rulleskøyter, svømming og løping, sier Lia Johansen.

Tilpasset protese                                                                                                                                  

– For best mulig resultatet, er det viktig at protesen er riktig innstilt, og at ankelen tåler belastningen av brukerens kroppsvekt. Det er også viktig å tilstrebe god bevegelighet i ankelleddet, slik at pasienten har full strekk og full bøy, forklarer Lia Johansen.

– Å trene opp ankelleddet og muskulaturen til å tåle det nye bevegelsesmønsteret og belastningen kan være både utfordrende og tidskrevende, legger hun til.

Dagligdagse aktiviteter og styrke                                                                                                    

Signe og Merethe følger pasientene under hele oppholdet ved Radiumhospitalet, både før og etter operasjonen. Deretter er det for mange nyttig å kunne dra videre på rehabiliteringsopphold etter endt kreftbehandling.

– Opptreningen, både på sykehuset og på rehabiliteringssenter, består blant annet av muskulær utholdenhetstrening, styrketrening, koordinasjon og balansetrening. Videre jobber fysioterapeutene med å instruere pasientene i dagligdagse aktiviteter, som å kle av og på seg, ta på protesen og gå i trapper. Det er også viktig å lære seg et best mulig gangmønster, for å forebygge belastningsrelaterte plager, forteller de.

– På lang sikt er det viktig med generell trening, da spesielt mage og rygg, da disse kan være utsatt for belastningsrelaterte skader grunnet endret bevegelsesmønster etter operasjonen, fremhever Lia Johansen.   

Ulik motivasjon og livsfaser                                                                                                           Ludvigsen tydeliggjør at treningen oppleves ulikt for den enkelte. Noen tar treningen kjempelett og for andre krever mer tid.

– Mitt mantra er at ingenting er umulig før man har forsøkt. Livet blir ikke helt som før, men det kan likevel bli veldig bra. Samtidig er det viktig å tenke på at det kreves trening, sier Lia Johansen.

Hun løfter frem at alder for når du opererer rotasjonsplastikk, har mye å si for hva du motiveres til å holde på med av aktiviteter. Hver enkelt person er i ulike livsfaser som vil endre seg underveis.

– Ikke minst har hver bruker ulik motivasjon og interesse for hvilke aktiviteter de ønsker å gjøre. Derfor er det viktig å sette seg individuelle mål med treningen. For noen kan det være kjempeviktig å ta på seg skiene når snøen kommer, mens andre ønsker å gå fint i trapper og til nærbutikken. Den indre driven, motivasjonen og ønske for pasienten, er kanskje det aller viktigste for å kunne si hva de får til. Det krever en hel del trening til, for å kunne oppnå et best mulig resultat, sier hun.

Lokal fysioterapeut                                                                                                                              

Når pasientene skrives ut fra sykehuset følger fysioterapeutene ved Radiumhospitalet opp med informasjonsoverføring til rehabiliteringssted og lokale fysioterapeuter. Pasienten vil i varierende grad ha behov for vedlikeholds oppfølging av fysioterapeut livet ut.

– Likedan er viktig at de har en trygg og god ortopediingeniør som man har tett dialog med, sier Lia Johansen.

Tilbake til trening                                                                                                                              – Mange av pasientene har gjerne vært en del av et idrettsmiljø, og har drevet med blant annet dans, turn eller andre idretter. Vi forsøker å få de unge og aktive pasientene deres tilbake til idrettsmiljøet igjen, fortsetter hun.

– For at de skal oppleve mestring og glede, samt få til å drive med fritidsaktiviteter og være en del av miljøet igjen, må vi tenke nytt og annerledes. Samt jobbe med tilrettelegging. Vi bruker en god del tid for at de skal kunne fortsette å leve livet sitt på best mulig måte, og være en del av et felleskap, sier Lia Johansen.

Ingenting er umulig                                                                                                                                 – Det er ufattelig motiverende å være fysioterapeut. Vi føler oss ekstremt privilegerte som får lov til å være med på veien til disse pasientene, og å se mulighetene som oppstår. Vår jobb er å finne løsninger og muligheter til at de kan få lov til å gjøre de tingene de har lyst til å gjøre, sier Lia Johansen og Ludvigsen.

– Vi må prøve til alt. Ingenting er umulig før vi har prøvd, sier Ludvigsen.