Sander Hegni (23) er i god form etter amputasjonen. Han løper aktiv sprint og studerer første året på lærerstudiet. Han drømmer om en lærerkarriere og å konkurrere i sprint. Foto Marte Nordahl

For beinamputerte Sander er det løping og lærerstudiet det går i om dagen. Å trene og holde seg i aktivitet gir han økt energi og glede i hverdagen.

Av Marte Nordahl

Sander Hegni fra Stabekk amputerte beinet rett under kneet 8. februar
2019, etter en alvorlig fallulykke i Bergen.

– Etter å ha ligget i kunstig koma i seks døgn på Haukeland sykehus i Bergen, våknet jeg uten den høyre foten på Ullevål, 13 kilo lettere. Legen min fortalte meg at for at jeg skulle slippe å ha vondt resten av livet, var en amputasjon den beste løsningen, sier Sander.

Mye støtte

Sander er glad for at familie, venner og kjæreste støttet han etter at han våknet opp fra kunstig koma på Ullevål sykehus.

– At jeg fikk besøk av venner og familie nesten hver dag, var viktigere enn å prate med en psykolog, sier han.

Sterke smerter

I fallet knuste Sander bekkenet og venstre lår. Han brakk også venstre arm, og fikk nerveskade i høyre arm.

– Jeg oppdaget først amputasjonen tre dager etter operasjonen. Grunnet de store smertene brukte jeg sterke smertestillende som overdøvet selve opplevelsen av amputasjonen. Jeg husker derfor ikke hva jeg følte og tenkte den første tiden. Ettersom jeg gradvis kom til bevisstheten ble jeg også mer fortrolig med amputasjonen, sier han

Mange gode samtaler

Sander er glad for alle de hyggelige og givende samtalene han hadde med sykepleierne under sykehusoppholdet.

– Jeg husker det var ekstra fint å få prate med en av dem som fortalte litt om en skade hun hadde tidligere. Jeg snakket også med en likeperson som informerte han om alt det praktiske omkring amputasjonen. Likepersonen kom kanskje litt for tidlig etter amputasjonen. Jeg hadde glemt alt når jeg hadde behov for rådene. Heldigvis fikk jeg svar på alt jeg trengte på Sunnaas.

Grunnet knuste og brukne bein i kroppen som måtte gro, fikk Sander sin første protese først to måneder etter amputasjonen. 

Rehabiliteringsopphold på Sunnaas

Etter et sykehusopphold på Ullevål etterfulgt av Bærum sykehus, fikk han et lengre rehabiliteringsopphold på Sunnaas. Her hadde han et helt tverrfaglig team rundt seg bestående av psykolog, fysioterapeut, ergoterapeut og sosionom. Han fikk veiledning og hjelp med å håndtere alle behov. Sander gikk på et årsstudium i idrett i Bergen før ulykken. Det viktigste var at han kunne fortsette å være aktiv etter ulykken.

– Jeg var veldig utålmodig med å komme meg opp på beina. Grunnet det knuste bekkenet fikk jeg ikke lov til å sitte oppreist eller være i aktivitet på over en måned, sier Sander.

Trente opp finmotorikken

I fallet pådro Sander nerveskader i armene som gjorde at han mistet deler av motorikken.

– Ergoterapeuten min ga meg en ball jeg klemte på for å trene opp styrken i armene, som jeg også kastet for å øve på finmotorikken.

Variert trening

Rehabiliteringstiden på Sunnaas bestod av daglige styrkeøkter og svømming hver morgen. Treningen startet rolig, men økte i omfang etter hvert med to til tre økter hver dag.

Først etter to måneder fikk han sin første protese. I begynnelsen sto han på protesen med en vekt på 30 kilo, som de økte med ti kilo neste dag.

– Gåtreningen bestod av hinderløyper hvor jeg gikk opp på bokser og trente balansen. I begynnelsen gikk jeg mye på en gåbane mens jeg støttet meg på to rekkverk. Det var både betryggende og moro å ha en trener rundt meg til enhver tid. Legene var også opptatt av at jeg skulle ta det rolig så ikke bruddet skulle løsne. Opptreningen var veldig smertefull. Mot slutten av oppholdet i april haltet jeg i hundre meter. Det var veldig morsomt å starte å gå igjen, sier han.

Mestringsfølelse

– Den viktigste motivasjonen min for den hyppige treningen var mestring. Jeg følte at jeg lærte noe nytt hver dag og at jeg ble bedre i det.

– Det mest utfordrende var å få tiden til å gå og være i aktivitet. Derfor trente jeg rundt tre ganger om dagen og så mye fotball på TV, slik at timene gikk raskere. Jeg unngikk all dødtid som førte til bekymringer, sier han.

Les hvordan du finner frem motivasjonen for treningen med fysioterapeut Gitte Flindt Hilding. 

https://www.momentum.nu/indre-motivasjon-gjor-at-du-lykkes-med-treningen/

Inspirerende idrettsdager

Sander synes idrettsdagen som ble arrangert på Sunnaas med mange ulike idretter var stas. Han testet ut paragolf, rullestolrugby og rullestoltennis.

– Jeg konsentrerte meg mest om å klare å komme meg opp på beina. Derfor tenkte jeg at sprint kunne være en utfordrende idrett å prøve. På idrettsdagen fikk jeg nummeret til mange ulike parainstanter i Oslo, Runar Steinstad i Norsk ParaFriidrett var en av dem, sier han.

Mer rehabilitering

Etter han ble utskrevet fra Sunnaas i juni 2019, brukte han tiden sin på å trene styrke hos en fysioterapeut to til tre ganger i uken. I tillegg trente han ekstra styrketrening hjemme to ganger i uka. 

Omtrent fire uker etter at han kom hjem fra Sunnaas, hadde han også et rehabiliteringsopphold på CatoSenteret som multitraumepasient.

– Oppholdet bestod av intensiv trening. Vi spilte også ballspill og gikk turer i naturen. Jeg trivdes veldig på slike opptreningssteder, sier han.

Sander prøvde også klatring, løping og sykling på et tre uker langt treningsoppholdet på Beitostølen på sommer- og vinterstid i 2020. 

Videreføre treningen

Sander var også på et treningsopphold på Beitostølen i tre uker både på sommer- og vinterstid i 2020. Treningen bestod av blant annet klatring, løping og sykling. På vinteren stod han på slalåm og langrenn.

– Vi lærte mye om motivasjon og hvordan jeg skulle klare å videreføre treningen når jeg kom hjem. Oppholdene var supre og jeg opplevde stor fremgang i progresjonen, sier han.

Covid-19 har gjort at Sander og Kenneth har vært mest med hverandre på trening det siste året. Foto Marte Nordahl 

Kontakt med paraidretten

– Når jeg kom hjem fra treningsoppholdet, hadde jeg veldig lyst til å starte med en idrett. Jeg tok kontakt med Steinstad i Norsk ParaFriidrett, som ønsket å samle flere amputerte som kunne løpe sammen. Når jeg fikk vite om at beinamputerte Kenneth Heggdal hadde meldt seg på, styrket det motivasjonen for å starte på løping.

Startet å løpe sammen

Sander startet med sprint da han fikk løpeprotesen sin i juni 2020. Grunnet korona tok det litt lengre tid før han fikk protesen og kommet i gang med trening.

– Allerede i november i fjor startet vi å løpe sammen med treneren Line Kloster. Nå trener vi sammen fire ganger i uken på Bislett med løping i tillegg til noe hjemmetrening. Jeg synes det er supert å få trene sammen med andre.

Mål å konkurrere

– Motivasjonen med sprint er først og fremst å ha det gøy med å konkurrere og bli så god som mulig. At jeg også løper fortere og fortere fra måned til måned, gjør at trening blir gøy. Også er det fint å trene med jevnaldrende, sier han.

– Treningen gir meg også mye mer energi i hverdagen, i tillegg til at jeg blir gladere av å orke å utføre aktiviteter.

Ingen begrensninger

For Sander har det vært viktig å holde seg i aktivitet og ikke se begrensninger på nye aktiviteter.

– I dag er det veldig lite jeg ikke kan gjøre med en protese som jeg kunne før. Har man lyst til å få til noe nytt så kan man få til det meste. Det viktigste for meg nå er å få delta på turer, prøve noe nytt og være aktiv. Det hadde vært gøy med en helgetur på alpint. Det er fint å få nye tips fra andre unge protesebrukere, løfter han frem.

Lite smerter

Sander anvender i dag flere ulike proteser. Han har en vanlig protese, løpeprotese og slalåmprotese, i tillegg til en badeprotese som må byttes til sommeren.

– Siden stumpen krymper mye må jeg ofte bytte protese. Dette håper jeg går seg til etter hvert. I dag har jeg ingenandre skader enn amputasjonen. Sitter jeg lenge i bilen eller på skolebenken trenger jeg pauser underveis. Ryggen blir også bedre og bedre ettersom jeg trener og holder meg i aktivitet, informerer Sander.

Lærerstudier

Sander er for tiden student og går første året på lærerstudiet. Han drømmer om en lærerkarriere.

– Det er løping og lærerstudiet det går i om dagen. Det ekstra fint å få trene sprint ved siden av den digitale undervisningen. De eneste personene jeg treffer i hverdagen er Kenneth og samboeren min. Det hadde vært veldig gøy å konkurrere i sprint etter hvert som det åpnes opp for det, sier han. 

Les reportasjen med Sander sin løpekamerat Kenneth

Leggamputasjonen førte Kenneth (25) frem til ortopediyrket og sprintingen – Momentum