Artikkel fra Stavanger Aftenblad.

– Jeg husker mest lyden av det. Det var en brutal avslutning på ropet hans (aftenbladet.no)

– Jeg husker mest lyden av det. Det var en brutal avslutning på ropet hans

Kameratene Jørgen Teien Blystad (33) og Espen Mikkelsen (36) var nesten ferdig med turen i Hurrungane, da det plutselig gikk galt.

Det var nesten 20 grader i fjellet. Tørt og fint. Kameratene Jørgen Teien Blystad (33) og Espen Mikkelsen (36) har klatret i mange år og hadde akkurat tatt av seg utstyret etter å ha klatret opp Søre Dyrhaugstind, som ligger i fjellområdet Hurrungane i den sørvestre delen av Jotunheimen.

De to kameratene har kjent hverandre i rundt fire år og har vært på toppturer vinterstid og klatret i lavlandet sammen. Men dette var deres første tur sammen i høyfjellet på sommeren.

– Dette var en tur vi hadde hatt på ønskelisten lenge. Planen var å gå runden Skagastølsryggen og Dyrhaugsryggen den kommende helgen, men på grunn av værvarselet hev vi oss rundt og kjørte hjemmefra mandag, sier Jørgen Teien Blystad til Bergens Tidende.

Igjen hjemme er Blystads høygravide kone og deres snart tre år gamle sønn. De har termin i midten av oktober. Og Mikkelsens gravide kone og deres to år gamle sønn.

Kameratene overnattet i telt ved Turtagrø og gikk Skagastølsryggen tirsdag 18. august. Etter å ha overnattet ved Skagastølsbu hadde de kun den siste etappen ned igjen til Turtagrø.

– Det var kjempefint da vi våknet onsdag morgen. Stemningen var god. Vi klatret de 200 meterne opp Søre Dyrhaugstind og nådde toppen rundt klokken 11.00. Det siste jeg husker er at vi har kledd oss om, pakket sekken og begynt å gå inn over Dyrhaugsryggen.

Her skjedde ulykken

– Han stoppet livløs i uren

Turen gikk som planlagt helt til de to kameratene passerte Store Dyrhaugstind.

De hadde sikret seg med tau flere steder, men rett før Store Dyrhaugstind sulet de inn tauet og gikk i retning Nordre Dyrhaugstind. Blystad lå rundt 50–60 meter foran Mikkelsen.

– Det er en rampe der du må konsentrere deg når du går ned, med litt løs smågrus. Jeg var på vei ned da jeg hørte at han ropte: «Nei!» Da jeg løftet blikket, så jeg at han var i fritt fall og hadde begge hendene rundt en stein. Den var like stor som Jørgen. De falt og traff steinuren sammen. Og så ble de kastet rundt noen ganger, før han stoppet livløs i uren. Jeg husker mest lyden av det. Det var en brutal avslutning på ropet hans. Så fortsatte steinen nedover til Ringsdalen, sier Mikkelsen.

Han forteller at kameraten falt rundt 15 meter, og at det stadig løsnet mer stein. Det var kaotisk.

– Jeg så Jørgen ligge der helt livløs. Da jeg gikk forsiktig nedover, for ikke å løsne mer stein, var jeg helt sikker på at han var død. Og at jeg ville få det bekreftet da jeg kom ned til ham. Det så ut som en dødsulykke.

Da Mikkelsen kom ned, lå Blystad sammenbrettet med hodet og beina ned i røysen.

– Han pustet ikke og var helt blå i ansiktet. Jeg fikk brettet ham ut og løsnet hjelmen. Hodet hadde kilt seg fast i noen steiner og stroppen holdt på å kvele ham. Da jeg løsnet hjelmen, hev han etter pusten og begynte å puste. Men han var ikke bevisst.

– Den venstre foten var knust

Mikkelsen la kameraten på siden og bandt ham fast i en stein, slik at han ikke skulle rulle videre.

– Jeg så at den venstre foten var knust og at han blødde kraftig. Han hadde også flere store sår, blant annet et i hodet. Jeg fikk knyttet et turniké rundt foten for å prøve å stoppe blødningene.

Mikkelsen måtte opp til toppen for å få dekning, og for å få varslet om ulykken. På telefonen hadde han bare ti prosent igjen av batteriet. Han ringte 112 og fikk varslet om situasjonen, hvor de befant seg og at de trengte hjelp fra helikopter. Så gikk han tom for strøm.

Mot ham kom det to kvinner gående, Sigrid Sulland og Marte Tvinnereim. De kom fra Turtagrø og var nesten på toppen av Store Dyrhaugstind da de fikk øye på en person som sto på fortoppen og snakket i telefonen. Klokken var 12.55.

– Vi stusset litt over at han sto der og pratet i telefonen. Men da vi kom nærmere, ropte mannen høflig om vi skulle denne veien og spurte om vi hadde en telefon med batteri. Han fortalte at kameraten lå hardt skadet i uren, sier Sulland.

Mens Sulland ringte opp igjen til 112, gikk de to andre tilbake til Blystad.

– Jeg var ikke sikker på at Jørgen ville være i live da vi kom tilbake. Men han var bevisst og lå og skrek. Vi dekket ham til med soveposer for å holde ham varm. Og så var det bare å vente på redningen, sier Mikkelsen.

– Det var først da vi kom rundt toppen vi skjønte hvor alvorlig dette var. Da hørte vi skrikene til Jørgen og så hvor langt han hadde falt ned, sier Tvinnereim.

– Å høre de skrikene … Det er noe jeg aldri har hørt før, sier Sulland.

– Det var utrolig tøft

De gikk veldig forsiktig ned uren, slik at de ikke utløste nye steinras som kunne treffe Blystad.

– Vi skjønte fort at det handlet mest om å stoppe blødninger, og om å holde ham varm. Bare være der og passe på at han lå greit. Og holde motet oppe, sier Tvinnereim.

– Han lå urolig, og vi måtte passe på at han ikke dunket hodet i steinene. Vi la sekker under ham, så han skulle ligge bedre. Og vi la soveposer rundt ham, for å holde ham varm. Vi tok også båndet fra en isøks de hadde med seg, og strammet det rundt leggen på beinet som var knust, sier Sulland.

På et tidspunkt fikk Sulland beskjed fra 113 om at selv om Blystad hadde puls og var bevisst, så kunne det plutselig snu. At det kunne bli behov for hjerte- og lungeredning, og at han da burde ligge slik at det var mulig.

– Lyden av helikopteret var fantastisk

Politiet ble varslet om ulykken klokken 12.55. Blystad lå litt under toppen på Store Dyrhaugstinden, i cirka 2000 meters høyde.

– Tiden går utrolig sakte når man ligger der og venter. Lyden av helikopteret var fantastisk. Da skjønte jeg at hjelpen var der. Det var en enorm lettelse da andre kom og tok over, sier Mikkelsen.

Mikkelsen mener det tok rundt 1,5 time før de hørte lyden av redningshelikopteret over hodene.

– Det føltes som en evighet. Jørgen lå største deler av tiden, men da vi sa at hjelpen var der, satte han seg opp. Som om han skjønte at hjelpen var der, forteller Tvinnereim.

– Jeg må bare få skryte av redningsfolkene. Det å manøvrere et helikopter inne mellom klipper og fjell, og hente ut Jørgen på den måten. Det er helt fantastisk. Det var et imponerende og voldsomt skue, sier Mikkelsen.

– Espen, Marte og jeg satt tett sammen i en kløft ved en stor stein, et stykke bortenfor der Jørgen lå, da redningshelikopteret fløy ned for å heise Jørgen og redningsmannen ut. Det var imponerende å se, brutalt og rørende. Endelig skulle Jørgen få hjelp av noen andre enn oss. Espen knakk litt sammen, og vi kjente alle på at det var godt å endelig kunne senke beredskapen, sier Sulland.

Mens luftambulansen var på vei til Haukeland sykehus med Blystad, satt konene til de to kameratene hjemme og så en nyhetsoppdatering om en redningsaksjon på Dyrhaugstind. De var fryktelig bekymret og snakket sammen om hvordan de kunne finne ut om det var sine menn det gjaldt. De visste at de var på den toppen.

– Da jeg endelig fikk snakket med min kone på vei ned fra fjellet, hadde politiet allerede varslet Jørgens kone om at det var ham det gjaldt. De to har hatt noen helt forferdelige timer i uvisshet, sier Mikkelsen.

På vei ned til Turtagrø fikk Mikkelsen og de to kvinnene melding om at Blystad mest sannsynlig ville overleve.

– Det var en fantastisk beskjed å få, sier han og blir stille.

De brukte rundt tre timer ned til Turtagrø hotel. Der spiste de middag sammen på kvelden og frokost dagen etterpå.

– Det var godt da Espen kom og fortalte at han hadde snakket med konen til Jørgen og at det gikk bra med ham. At han var seg selv, selv om han var hardt skadet. Det var også godt for alle tre å kunne snakke om det som hadde skjedd, sier Sulland.

– Det hadde vært helt grusomt å være der alene med Jørgen uten Sigrid og Marte, sier Mikkelsen.

– Glad for at jeg lever

Jørgen Teien Blystad husker ingenting av hendelsen og har et svart hull i hukommelsen på rundt en uke. Det er kameraten som har fortalt ham hva som skjedde. Nå har han ligget på Haukeland sykehus i snart tre uker og gjennomgått flere operasjoner.

– Det første de gjorde var å ta en CT-skanning. Det var ingen større skader på hjerne og ryggrad, og først da visste de at jeg ville overleve. Da jeg våknet til live igjen, konkluderte de med at venstrefoten var så dårlig at de måtte amputere den fra midt på leggen, sier Blystad.

Moren, broren og konen til Blystad var på plass på sykehuset samme dag.

– Det er ingen som synes det er kjekt å amputere en fot. Men gitt omstendighetene, er jeg glad for at jeg lever og at jeg ikke fikk en hjerneskade eller ble lam. Jeg kan gjøre mye med bare en fot, sier han.

Når han ser på bildene fra ulykkesstedet og hvor han har falt, skjønner han hvor heldig han har vært.

– Det er dritflaks at jeg ikke hadde tatt av meg klatrehjelm, og dritflaks at jeg hadde en sekk som blant annet inneholdt sovepose og et 60 meter langt klatretau. Jeg har knekt tagger på ryggvirvel over og under der sekken satt. Hvis ikke hadde nok ryggen blitt knekt på tvers. Dette kunne lett vært en dødsulykke.

Nye fjellturer

Espen Mikkelsen fikk snakke ordentlig med kameraten sin først noen dager etter ulykken.

– Det var en veldig fin samtale. Han var akkurat slik han var før ulykken. Jørgen er heldigvis ganske positiv anlagt. Vi skal nok komme oss til fjells igjen, ja, sier han.

Sulland og Tvinnereim har hatt kontakt med de to kameratene etter ulykken.

– Det er godt å se at Jørgen har så mange bra folk rundt seg og at han får god støtte fra familie og venner, sier Tvinnereim.

– Vi er veldig glad for at Jørgen er ved godt mot og at det etter forholdene går bra med ham. I ettertid har jeg tenkt at dette er en utrolig sterk og tøff mann, sier Sulland.