• 

• 

– Jeg har også lært meg å verdsette alle de små gledene i hverdagen. Bare det å vite at benet ikke svikter mens jeg går er fantastisk, sier hun fornøyd.

Av Marte Nordahl

Benedicte Finnema opplevde marerittet av en alpinulykke i Hemsedal 14. februar 2016. Det var en fantastisk skidag, helt vindstille med blå himmel og fjorten minusgrader. Med seg hadde hun venninnen Kirsten som tok en Snap av henne ved Tinden- heisen før de kjørte videre ut i nysnøen utenfor hovedløypa. Klokken var blitt 1050.

De neste sekundene skulle bli skjebnefylte. Benedicte hadde stått aktivt på alpint i mange år. Hun var også lommekjent i løssnøområdet og hadde kjørt der hundrevis av ganger tidligere.

Kjørte rett i en stein

– I det jeg skulle til å svinge til høyre for å komme ned til hovedsporet, kjørte jeg rett i en stein som lå under nysneen. Jeg fikk en vridning til venstre og satte fast skien i en trerot. Mens skien løste seg ut ble støvelen sittende fast. I neste sekund tok jeg salto og landet på ryggen i terrenget bare hundre meter unna mitt eget hytteområde, sier hun.

Bak henne kjørte Kirsten i rasende fart. Hun er tilfeldigvis lege og kom raskt til ulykkesstedet. Mens ambulansen sleit med å komme seg opp i terrenget, lyktes heldigvis Skipatruljen å nå helt fram til Benedicte. Kirsten fikk tak i førstehjelpsbagen og satte morfin i låret hennes.

Kronglete vei til Ullevål

– På helsesenteret i Hemsedal ble jeg tatt i mot av en distriktslege som hadde jobbet med skadede pasienter i 40 år. Uheldigvis forstod han ikke omfanget av den alvorlige ulykken. Han konkluderte med at skaden ikke var akutt, og sendte meg videre med ambulanse til Ringerike sykehus. CT ble først tatt da jeg ankom Ringerike Sykehus. Siden de heller ikke forstod alvorlighetsgraden av de omfattende skadene foretok de ikke seg noe.

Benedicte ble hastesendt videre i ambulanse til Diakonhjemmet med sterke smerter. Når hun omsider kom fram utpå kvelden sprakk benet. Hun ble omsider operert ni timer på overtid.

For omfattende skade

– Hadde Ringerike sykehus operert meg ville jeg med stor sannsynlighet beholdt benet. Da jeg våknet opp på morgenkvisten informerte kirurgen meg om at skaden var for omfattende og komplisert for dem. Dermed måtte jeg sendes videre til Ullevål. I løpet av 20 timer hadde jeg vært innom fire ulike helseinstanser, sier Benedicte oppgitt.

Hun løfter fram at etter en høyenergiulykke er det viktig og opereres innen åtte timer etter ulykken. Siden hun ikke hadde fått rett behandling tidsnok, klarte ikke kirurgene å redde benet hennes. Compartment syndrom/losjesyndrom ødelegger regelrett sener, muskler og nerver fordi legg/ben sprekker grunnet trykket etter ubehandlet høyenergibrudd.

12 operasjoner

Første operasjonen ble foretatt på Ullevål ett døgn etter ulykken. I begynnelsen forsto hun ikke hva legene snakket om. Hun var fryktelig dårlig og husker veldig lite fra den første uken.

I løpet av ett år og ni måneder ble Benedicte operert hele tolv ganger. Det største inngrepet rundt tre uker etter innkomst resulterte i en alvorlig infeksjon. Både operasjonene og den harde opptreningen mellom hver gang var en kjempepåkjenning.

Ned og så opp igjen

Benedicte fikk krisepsykiatri og psykiater rett etter ulykken. Hun lå urørlig i fire uker.

– Det var utfordrende å verken kjenne igjen sin egen kropp eller reaksjonsmønster. Å se livet mitt svinne hen opplevdes som en stor sorg. Alt var bekmørk. Jeg klarte ikke føle på noe som helst, sier Benedicte

Det første året etter ulykken slet hun alvorlig med psyken. For Benedicte var det vanskelig å innse at hun mest sannsynlig kom til å miste benet. Matlysten og 65 prosent av muskelmassen forsvant. Beinet hennes hang og slang.

Reiste seg igjen

Etter fire opphold på rehabiliteringssenter på Skogli i Lillehammer, begynte motivasjonen hennes sakte men sikkert å komme tilbake. I 2017 var sorgperioden over.

– Min egen livsgnist fikk meg til å reise meg igjen. I tillegg til datteren og hunden min, styrket både treningen og mine egne livserfaringer meg. Istedenfor å grave meg lengre ned, brukte jeg de mulighetene og ressursene rundt meg.

Rask låramputasjon

Kirurgen på Ullevål forsøkte alt han kunne for å redde Benedicte sitt bein. Hun fikk satt inn en lang protese fra ankelen og opp til låret.

– Etter halvannet år fikk jeg sterke smerter i beinet. Protesen var da på vei ut av kroppen. Oktober 2019 ble jeg hastesendt til ortopedisk avdeling på Ullevål. Dagen derpå bestemte kirurgen seg for å amputere meg beinet opp til låret. Amputasjonen gikk heldigvis veldig bra uten noen form for komplikasjoner. Det var en lettelse å bli amputert. Benet var døende og jeg var allerede vant til å ha et ben mindre. Jeg har ikke hatt noen form for komplikasjoner i etterkant. Kun litt stikking rett etter operasjoner, helt uten noen form for smerter eller plager med arr og sår, sier hun fornøyd.

Møter apparatet før en amputasjon

Roar Seim har jobbet som idrettspedagog på Unicare Fram på Rykkinn siden 2011.

– Benedicte møtte på likeperson i Momentum, Mark Miller sammen med oss før selve amputasjonen. Mark forsøker å få i gang et prosjekt hvor klienten møter apparatet før de blir amputert. De får se hva utgangspunktet- og premissene er, slik at de vet hva de går til, sier Roar.

– Mark har hjulpet meg mye. Jeg føler meg godt ivaretatt og har hatt lang tilvenningstid. Jeg er privilegert som har så mange mennesker med så mye fagkunnskap rundt meg. Det får meg til å føle meg trygg. Likepersontjenesten er kjempeviktig. Her får jeg snakke med andre amputerte, sier Benedicte.

Rask opptrening

• 

• 

Benedicte kom til Fram på Halloween i 2019. Her gledet hun seg over det åtte uker lange oppholdet sammen med andre amputerte, fysioterapeut Jacqueline Neugebauer og idrettspedagog Roar Seim. Hun ble utskrevet 16. januar.

– Vi startet først med opptrening av kroppen uten protese. Her jobbet vi mye med styrke- og balansetrening med ett bein, hvor vi hinket rundt med krykker. Benedicte var kjempemotivert. Takket være hennes gode form, tok hun i bruk protesen allerede etter tre uker. Vanligvis tar det lengre tid før man får en protese og er klar for opptrening, sier Jacqueline som har jobbet på Fram Unicare i 11 år. Hun har arbeidet med Benedicte siden etter amputasjonen.

Gang- og balansetrening

Opptreningen begynte med gang- og balansetrening, hvor de gikk på en gangbane både med og uten krykker. De gikk også opp trapper og på turer utendørs.

– Den utfordrende opptreningen krever høy konsentrasjon, i tillegg til styrke rundt hofte, mage og rygg. Å gå på en protese kan sammenlignes med å balansere på en metallstang. Siden Benedicte har vært på mange rehabiliteringssentre- og trent seg opp tidligere, gikk opptreningen overraskende raskt, sier Jacqueline.

– Kyndig veiledning i en tidlig fase betyr alt for at hun skal bli sterk nok til å klare å gå med en protese. Skulle hun lært seg dette på egenhånd, er det veldig enkelt å legge seg til umiddelbare uvaner, sier Roar.

Humpete framgang

Roar løfter fram at sammen med Benedicte har de jobbet mest med å skape balanse mellom aktivitet og hvile.

– Til å begynne med ønsket hun å klare alt på veldig kort tid, som resulterte i en psykisk knekk før jul. Etterhvert har hun forstått at det ikke finnes noen ”quick fix”. Hun må bruke den tiden som trengs for å kunne mestre hver enkelt bevegelse. Vi har jobbet mye med grensesetting. Når hun blir sterkere og rustet til ny framgang, flytter hun kontinuerlig treningen ett steg fram, sier han.

– Vi fikk inntrykk av at Benedicte var en tøff og sterk person psykisk sett. Underveis kom det tydeligere fram at hun trenger like mye omsorg som alle andre når de har gjennomgått en amputasjon. Hun har hatt sine opp- og nedturer, fortsetter Jacqueline.

Trener på å bli tryggere

• 

• 

– I tillegg har vi jobbet mye med å fjerne frykten for å gjøre feil, falle og hvordan hverdagen kommer til å bli. Det å gi pasienten gradvis mestringsopplevelser slik at de blir trygge i de ulike situasjonene er viktig. Slik fjerner du mye frykt, fortsetter han.

Jaqueline framhever at siden mange med proteser er redd for og ferdes ute i ulendt terreng, arrangerer de gåskole en gang i uken. Ambisjonen med gåskolen er at folk skal venne seg til å bruke protesen. Her utfordrer vi dem på deres eget nivå. De har også utendørs aktiviteter som kubbespillet, badminton og raking av løv.

– Iherdigheten til opptreningen har gjort at jeg har blitt sterkere og klart å komme meg raskere opp på begge beina. Jeg har også trent mye på egenhånd med ett bein. På Fram lærte jeg mye under opptrening med protesen. Pedagogene og fysioterapeutene har vist meg mye empati, raushet og tålmodighet, sier Benedicte fornøyd.

Stor livsmestring

– Oppholdet har også gitt meg nytt perspektiv på å bli et bedre menneske. På Fram møtte jeg mange personer med ulike utfordringer. Dette gjør noe med deg som person. Jeg har truffet fantastiske mennesker og fått venner for livet, fortsetter hun.

– Etter oppholdet ble jeg sendt hjem med en livsmestring og viktige verktøy som gjør at jeg kan takle dagliglivet så godt som mulig. Jeg er ikke redd for å spørre når jeg trenger hjelp.

Benedicte ser fram til et mer aktivt liv etterhvert. Hun er lykkelig over den gode og smertefrie starten med protesen. Av dårlig erfaring hender det likevel at hun venter på tilbakeslag. Etter ulykken ble Benedicte 50 prosent ufør. Etter å ha gått tilbake i jobb i oktober 2018, utviklet hun tretthetssyndromet fatigue etter bare noen måneder.

– Jeg føler meg veldig sliten etter alle disse årene fylt med operasjoner og smerter. Det har vært en stor belastning på kropp og sinn. Endog merker jeg ikke hvor utmattet jeg er før jeg setter meg ned. Jeg ser for meg at jeg vil komme tilbake i arbeid først ut i juni, sier hun.

Fortsetter et aktivt liv

Benedicte forstod at hun måtte begrave sitt forje liv, og definere et nytt som blir like verdifullt og aktivt. Siden hun har vært en idrettsjente hele livet, var det naturlig å søke etter andre mulige aktiviteter enn alpint. Aktiviteter som styrketrening, padling i tillegg til rolige turer med hunden løftet henne opp. Hun startet også med paragolf, som ga henne en ny arena for mestring.

– Mestringsfølelsen var euforisk, tilsvarende den jeg får når skisesongen startet hvor alt stemmer og du bare flyter nedover skibakken. Siden jeg har gått gjennom håndleddsoperasjoner etter to fall i terreng med nye protese, må jeg finne en ny måte å spille på, sier Benedicte.

Liv med nye utfordringer

– Det kom overraskende på meg at jeg skal sitte i rullestol innendørs resten av livet. Ved låramputasjonen er rullestol anbefalt for å hvile kroppen. I tillegg vil en tilrettelagt leilighet løse halvparten av det å være sliten i kroppen. Hvis stumpen tillater det bruker jeg protesen hver dag. Benedicte har lært seg tre viktige ting som gjør at hun lever et optimalt liv i dag.

– Jeg har lært meg å leve med protesen. Be om hjelp, som handler om skam og stolthet. Også er jeg ikke lengre redd for å sette grenser for meg selv og andre.

Nå som Benedicte vet hva hun har å forholde seg til, har livet hennes kommet mer på plass. Livet går videre i sakte tempo. Hun trener både hjemme og på helsestudio. Vinteren 2021 skal hun delta på Ridderrennet.

– Jeg ser fram til å nyte flere solskinnsdager på Bygdøy. Videre gleder jeg meg til å få mulighet til å gå i bassenget på Fornebu, og ikke minst til sesongstart i Paragolf.